• Sophie Haaland Matláry

EU and the migration problem:

Updated: Jan 21, 2019

English translation at the bottom.

EU og migrasjonsproblemet. I min masteroppgave «Migration Policy in Europe: A joint Decision Trap?» (King’s College, London, 2015) fant jeg at problemet er innelåst i det vi kaller en beslutningsfelle: Det kan ikke løses på nasjonalt nivå, men stater vil heller ikke risikere en felles løsning på EU-nivå.

Statene agerer og følger egeninteressen, som da britene kom i konflikt med franskmennene over Calais-konsentrasjonen av migranter, eller da Ungarn, Østerrike og Makedonia stengt sine grenser i 2015. Også Tyskland agerer i egen interesse. Nå som Italia igjen roper på en felles politikk i EU, vender både Tyskland og Frankrike det døve øret til. Tyskland har ikke fysisk stengt sine grenser ennå, men har outsourcet grensestengningen til den upålitelige Erdogan i Tyrkia og ikke-eksisterende myndighetene i Libya. De betales for å stoppe migranter, men er ikke stabile partnere for EU.

I det øyeblikk en migrant setter fot på europeisk jord, starter det vi kaller «race to the bottom»: Hvert land forsøker å unngå at noen kommer dit, enten ved lavest velferdstilbud og/eller ved stengte grenser. Innvilgning av asyl er også en metode. Ser vi på hvert lands praksis, så varierer den dramatisk. Det finnes altså ingen felles praksis for definisjon av hvem som er flyktning, noe som igjen er et alvorlig problem. Det eneste felles i EU er Dublin-reglementet, som blir helt dysfunksjonelt når folk skal tilbake til et overbelastet Italia eller Hellas.

Men kan problemet løses? Som utviklingsøkonomen Paul Colliers arbeider viser, er migrasjon av økonomiske årsaker en global megatrend. Utenriksminister Brende tok nettopp til orde for en type Marshall-plan for å få folk til å bli i Afrika. Problemet er den sterke attraksjonskraften til Europa. Bistand må knyttes konkret til returavtaler, generell økonomisk utvikling og utvikling av skoler, næringsliv og anti-korrupsjonspolitikk.

Men dette er langsiktig politikk, og krever langsiktige politiske løsninger, som må være godt gjennomtenkt. På kort sikt må Europa bli i stand til å kontrollere migrasjonen. Terrorister må kunne oppspores, og derfor må vi ha kontroll med hvem som ankommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tydelig at en felles asylpolitikk ikke vil bli akseptert av de fleste EU-land, og medlemslandene frykter nye fordelingskvoter år etter år. Samtidig vil man ha felles grensekontroll for å stoppe tilstrømningen. For å bevare det indre marked er slik kontroll i alles, og i EUs, interesse.

EU bør derfor høre på Italias krav om felles politikk. Spania og Italia har hatt avtaler med henholdsvis Marokko og Libya under Gaddafi om kontroll av migranter før. Om EU kan få til slike avtaler uten å gå for mye på akkord med sine verdier, er en annen problematikk. Tilstrømning til Europa har hittil ført til en felles ting i hvert medlemsland: nasjonal grensekontroll og stengte grenser.

Men å gjøre avtaler med generaler i Libya og diktatorer i Tyrkia er ikke hverdagskost for liberale demokrater i Brussel, og slike forhandlingene er fjerne for de fleste vestlige diplomater.

Det EU trenger for å få til stabile løsninger og ivareta egne verdier, er en omfattende politikk i spesielt Afrika for å hjelpe frem ikke-korrupte rettsstater der. Ingen kan bygge andres styresett, men man kan hjelpe til. Da må man knytte bistand til konkrete krav – incentiver vil ikke være nok.

Det er klart at mange av dem som kommer til Europa i 2017, er økonomiske migranter og ikke flyktninger. Disse skal tilbake til hjemlandet med mindre majoriteten av land i Europa ønsker migrasjon, noe som ikke er en aktuell politikk nå. Spesielt viktig er dette også med hensyn til at smuglernæringen, som profitterer enormt, og som setter tusentalls liv i fare. Denne næringen må strupes – et etisk imperativ for Europa.

Beslutningsfellen er like reell i dagens Europa som da jeg undersøkte saken i 2015; igjen og igjen velger land etter land en nasjonal politikk basert på egeninteressen. Men dette kan vendes til en beslutningsmulighet dersom EU lager en felles politikk for flere land hvor migranter reiser fra, som eksempelvis består av incentiver i stor skala, tilrettelegging for økonomisk vekst, utdannelsesmuligheter og humanitær bistand til skole og læring. De fleste vil til syvende og sist bli i eget land, som Collier påpeker, dersom fremtiden der er trygg og mulighetene for å bygge egne liv finnes.



EU and the migration problem


In my master-thesis "Migration Policy in Europe: A joint decision trap?" (KCL, London 2015) I found that the problem boils down to a joint decision trap: the solution cannot be found on a national level, but states prefer risking a joint decision trap than a common EU solution.

States act on self-interest, such as when the Brits entered into conflict with the French during the crisis of the Calais-migrants, or when Hungary, Austria and Macedonia closed their borders in 2015. Germany also follows its own interest. Now that Italy again screams for a common EU policy, Germany and France pretend they cannot hear Italy. Germany has not physically closed its borders yet, but has out-sourced the closure of its borders to mischievous Erdogan in Turkey and to non-existing authorities in Libya. Turkey and Libya are paid to hinder migrants from entering, however they are not reliable partners for the EU.

The moment a migrant sets foot on European soil, a ‘race to the bottom’ starts. Each country tries to hinder him or her from entering, either by having the least appealing social benefits, or by closing the border. The granting of asylum is also a method. If we look at each country’s practice, it varies dramatically. There is thus no common way to define who is refugee, something which also is a serious issue. The only common in the EU when it comes common policies for the continent, is the Dublin treaty, which is dysfunctional these days. How can one return people to the over-crowded Greece or Italy?

But can the problem be solved? As the economist Paul Collier shows, migration typically occurs due to economic reasons, and this in turn creates a global megatrend. Former minister of foreign affairs Brende recently stated that one should implement a new type of Marshall plan in order to make people remain in Africa. However, he strong attraction power that Europe has still remains. Development and aid needs to be linked to return agreements and economic development of schools, society and anti-corruption measures.

But this is all long-term policies, and thus demand long-term political solutions, that also have to be thoroughly analyzed before being implemented. In the short run, the EU must be able to control the migration. Terrorists must be able to be tracked down, and we therefore need to have control over who is residing on our territory.

It is clear that a common asylum policy will not be accepted by most EU countries, and member states are scared of having to implement new quotas each year. At the same time, one wants a common border control to hinder the influx of migrants. The EU should therefore listen to Italy’s demands when it requires a common policy in the area of asylum. Spain and Italy have agreements with Morocco and Libya, in what concerns the control of migrants. If the EU manages to take part in such agreements without having to change any of the values that the union stands for, is questionable. The influx of migrants has until now created one common event in all countries: more national border control and closed borders.

But to partake in agreements with generals in Libya or dictators in Turkey is not something liberal democrats and diplomats from Brussels are used to, and their bargaining tactics are not trained to compete with such ‘eastern methods’.

What the EU needs in order to reach stable solutions is to take care of its own values while at the same time creating policies in Africa in order to foster non-corrupt governments. Nobody can built another country’s style of government, however can make suggestions and give advice. In that case, on has to combine ‘advice’ with monetary investment and aid. Aid will be given with certain demands.

It seems evident that many of those who come to Europe in 2017 are economic migrant and not refugees. The economic migrants are going back to their home countries unless the majority of European countries change their minds and decide to willingly take them in. Especially so, it is important that one cooperates on the issue of migration as the smuggling business is highly rising and is very profitable for the smugglers. It is an ethical imperative for Europe to destroy this type of industry.

The joint decision trap is as real today as when I studied it back in 2015. Time again countries choose national politics based on self-interest and preservation instead of a common solution. But this can be changed to a common decision making if the EU creates common policies for the countries from which the migrants are travelling, through economic growth, development, education and humanitarian aid to schools and teaching. Most will end up wanting to stay in their home-countries, as Collier has mentioned, if the future there is safe, and there are possibilities to built a decent life.

23 views

©2018 by Matlarysophie. Proudly created with Wix.com