• Sophie Haaland Matláry

Mental health in the Western world

Updated: Jan 21, 2019

English translation at the bottom.

Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden. Blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv?

(Aftenposten, 23rd of February 2015).


Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp? spør innleggsforfatteren.

Psykolog Hanne Brorson gir unge tips til å knipse vekk tunge tanker da generasjon psyk gjør det bedre enn noen gang, men ikke ser det selv.

Det ser ut til at det er noe som ikke stemmer, men ingen kan peke på den konkrete årsaken (Aftenposten 14. februar).

Som «ung, ambisiøs og pliktoppfyllende» kvinne (som ser ut til å være oppskriften på psykisk sykdom i dag), ønsker jeg å peke på hva jeg tror kan være årsaken.

Det er ikke deg, det er systemet.

Vestlig individualisme

Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp?

Denne type fokus på «jeget» er en markant del av det å leve i et vestlig samfunn. Kan det tenke seg at «problemet» relateres til individualismen som råder i den vestlige verden i dag, og at vår egen søken etter noe «mer», ofte betegnet som lykke, fører oss til egentlig å skyte oss selv i foten? Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden enn i Vesten.

Det er vel bare her vi legger opp til slik trening. Andre steder er det ikke opp til mennesket å skulle skape jeget hele tiden.

Et paradoks som blir nevnt er at her har vi alt vi trenger – bortsett fra at tre av ti unge i Norge har symptomer på angst og depresjon (Aftenposten 14. februar). Det finnes en tomhet, en urolighet, og et mellomrom mellom det å ha alt, og det og ikke klare å nyte det. Det virker dermed rasjonelt å fikse dette tomrommet.

Men blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv? Sies det ikke at et problem blir større jo mer vi fokuserer på det?

Selvpålagte idealer

Jeg studerer ved King’s College, og er tilknyttet et prosjekt om hvordan folk i krigssoner opplever stress. Der er det ofte mer mental robusthet enn i fredelig vestlige samfunn, på tross av større fysisk fare.

Det betyr at mennesket har indre krefter og styrke, men i våre samfunn unngår vi å utvikle disse kvalitetene.

Vi løper heller til selvhjelperne med en gang vi ikke føler oss på topp. Vi skaper dermed et ideal om hvordan ting skal være, og når det ikke er slik, føler vi oss misfornøyde.

Det ironiske er at vi er misfornøyd på grunn av selvpålagte idealer som forteller oss at vi hele tiden skal ha det bra.

Være til stede

På stedet hvil er noe vi bør gjøre oftere.

Å være fornøyd med å leve i nuet er det nærmeste vi kommer det å leve, eller det å være til stede. Og det er nettopp dette alle selvhjelpsbøkene tror de formidler, «tilstedeværelse og mentalisering».

Men det er fysisk (og psykisk) umulig å være til stede i en tilværelse man ikke selv aksepterer, da man jobber mot en annen tilværelse istedenfor å godta den som er.

Vår trang til å fikse, endre og skape oss selv gjør at jeget er blitt noe annet enn oss selv, det er blitt en utenforliggende kraft som ønsker forbedring og som stadig jager etter noe mer.

Istedenfor å stå på «stedet hvil», være til stede i vår egen hverdag, flykter vi. Vi leker dermed katt og mus med oss selv. Det er (p)sykt det.


Generation ‘psick’

I am confident that the expression 'mental training' is not used anywhere else than in the West.


Will we become happier and better by constantly working on ourselves?

How can it be that western societies have created such a need for ‘self-help’? the writer asks.

Psychiatrist Hanne Brorson gives young people advice as to how they can remove ‘heavy thoughts’. She does this as generation ‘psick’ is doing better than ever, yet cannot see it themselves.

It seems that there’s something wrong going on, but nobody manages to say what (Aftenposten, 14th of February).

Being a ‘young, ambitious and obedient’ women (these three things seem to be the recipe for mental illness today, I wish to pin-point what I think might be the reasons behind this ‘psick epidemic’.

It is not you, it is the system. How can it be that western societies have developed a need for self-help? This type of focus on the ego is a significant part of living in a western society. Could it be that the ‘problem’ relates itself more to individualism in western societies, and to our own search for something ‘more’? And that something ‘more’ often deemed ‘happiness’, actually makes us shoot ourselves in the foot? I am pretty sure that the word ‘self-improvement’ or ‘mental-training’ not is a word too often used in other parts of the world than in the Western one. Perhaps it is only in the West that we engage in such training, as in other parts of the world it is not solely up to the individual to feed and to create his or hers ego.

A paradox that is mentioned is that we have everything we need, yet three out of ten young Norwegians show symptoms of depression and anxiety (Aftenposten, 14th of February). There seems to be an emptiness, an anxiety and a space between having it all, and not being able to enjoy it. It therefore seems rational for the individual to try to fix this emptiness.

But again, will we actually become happier by constantly working on ourselves? Is it not so that the more we focus on a problem, the bigger the problem becomes?


Self-inflicted ideals

I am studying at King’s College in London, and I am working on a project that revolves around how people living in war-zones react to stress. They seem, in general, to cope better with stress than we do in the west, even if there is a significant greater physical danger where they are than where we are.

In my opinion, this is proof that the human being has internal power and strenghts, but that our societies avoid growing these qualities. Instead, we run to the self-help books the moment we do not feel ‘great’. We therefore create an ideal about how things should be, and when things are not how we think they ought to be, we are discontent. The ironic thing about this is that we are discontent because of ideals we inflict upon ourselves, ideals that constantly tell us that we have to be ‘happy’.


To be present in the moment

Standing still is something we should do more often. Being happy in the moment is the closest thing we will come to living, or to being present. In this is exactly what the self-help books constantly convey us, through ‘mentalization, mindfulness and presence’. But it is physically and mentally impossible to be present in an environment one does not accept, as you are constantly battling against your surroundings instead of accepting.

Our need to fix, change and create ourselves make the ego and the ‘I’ into something bigger than ourselves, and has become a power outside ourselves that demands something more, a bettering and accomplishments. Instead of being in the present moment, we try to escape. We therefore play cat and mouse with ourselves. To me, that is pretty (p)sick.

©2018 by Matlarysophie. Proudly created with Wix.com