• Sophie Haaland Matláry

Philantropy with no strategy

Published in Minerva, January 2019. Following is the text translated from Norwegian to English, due to this translation some concepts may differ from the original text.

The signing of the convention in the 50's

The UNs refugee convention has to adapt itself to new global realities

The UN Refugee Convention of 1951 establishes that people who are persecuted because of "race, religion, nationality, membership of a particular community group or because of political opinion" have the right to protection in another country.

The convention was established during Second World War, a time when the crimes of Nazi-Germany were healthy in memory, and large human groups found themselves in internal flight in Europe. The idea behind the convention this was to protect these internal refugees, and prevent that such a horrific thing could happen again. At the same time, the convention was written in the context of the Cold War. Several parts of the convention were written out in the midst of a strategic war between the USA and Soviet Union.

One of the main strategies behind the US line was that this policy should act as part of a major opposition policy towards Soviet power. Article 13 of the Refugee Convention, which states that everyone has the right to leave his own country in case of persecution was one of the United States ways to ensure that refugees from the areas of Eastern Europe were not forced to return to their home country, which then was under Soviet control - but could instead continue their life in the West. Several of these refugees gave important contributions to US technology development in the Cold War against Soviet. Most well-known is perhaps the East-German born Wernher von Braun, who came to the United States in 1945, and later became known as the father of space and moon research. The UN Convention on Refugees, as we follow today, is thus based on US political interests from the 50's. It has not been revised since that time, even though it at times has been customized to participating states.


The refugee crisis in 2019:

In our time, there is no longer an internal refugee crisis in Western countries that the refugee policy has to deal with, but still in the West today, immigration and asylum is a hot topic. Not since World War II has there been so many people on the run as today. Nevertheless, there is minimal international co-operation between the country of origin and the recipient country to achieve a common policy. This is very problematic as the UN framework we lean on is written for another time and another geopolitical setting than the one we find ourselves in today. This policy does not fit in today's globalized political world. For example, Pakistan, Iran, Ethiopia, Kenya, Uganda and Tanzania are the countries that receive most refugees. These states are geographically close to countries we deem "failed" such as states as Sudan, Somalia, Yemen, Syria or Chad. It is from such states that the majority of refugees and migrants come from today. Unfortunately, constructing a common refugee and asylum policy where everyone is entitled to universal rights and protection is difficult, if not an impossible, task - in a world run by states of very different interests.

There are many indications that the willingness to accept refugees in both the United States and Europe has stagnated, as the refugee problem is no longer a Eurocentric phenomenon and the scale of global refugees seems to be increasing. Therefore, it is necessary that we consider whether the UN Refugee Convention, with the premise of the 50's geopolitical image, still provides answers to today's refugee crisis. Soft power For a long time, Europe and the United States have advocated refugee rights, especially by insisting on the prevalence of democracy and human rights in the countries where the refugees are located. This was done as a moral antithesis to the Soviet Union.

This kind of soft power has helped create a good reputation for the West, but this also comes at an ever higher price. Making room for hundreds of thousands of refugees in the US and Europe has had major economic and cultural consequences, and at the same time contributes to creating a highly tense political climate both internally and between countries. In the EU, attitudes to refugees vary widely between east and west. The difference between east and west is great in both political and economic sense. In Eastern Europe, it is felt that the burden of giving asylum to other nationals becomes too great as these are countries that are already struggle to keep up with the West.

Furthermore, an open refugee policy has long been a Western "idea", which is new and unknown to the former Soviet satellite states. The idea is therefore not as popular in all European countries.


Costly philanthropy

What began as a refugee policy adapted for refugees internally in Europe, developed in the 1960s to become a desire for immigration of migrant workers. It was during the post-war period that France, Germany and Norway asked Turks, North Africans and Pakistanis to come to their country because it needed labor immigration. This immigration was necessary and the desire behind the invitations was clear: Europe was to be built up and needed labor. Until the 1990s and the fall of the wall, it was almost only this type of immigration that existed. Today, on the other hand, there is little work immigration, and almost only asylum that is the cause of migration to Western countries, and which eventually also means family reunion. The dilemma is obvious. The refugees who want to go to the West are many, and most come from countries that are undergoing major crises and who will not become functioning states politically or economically in the near future. Those who come therefore usually have low education and need extensive financial assistance and retraining upon arrival. This is the a opposed situation to the one that existed at the UN's refugee convention's creation, where there were relatively few migrants, but often with high competence and great ability to adapt to the receiving country's economy. If the UN Refugee Convention remains as it was in the 1950s, while immigration has changed so radically, how long will today's refugee policy be sustainable? Without a specific strategic need for a welcome policy, why should Western countries continue with this? The UN Global Compact on Migration was an ambitious attempt to set a standard for all countries. This worked poorly when several Western countries chose not to participate. International treaties are like Santa Claus - they exist only as long as they have faith in them, and right now, Europe is struggling to find the rationale to pursue politics of the 50's.



Filantropi uten strategi:

FNs flyktningkonvensjon tilpasses nye realiteter


FNs flyktningkonvensjonen fra 1951 slår fast at mennesker som er forfulgt på grunn av «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning» har rett på beskyttelse i et annet land.

Konvensjonen ble til i kjølvannet av andre verdenskrig, en tid der man hadde Nazi-Tysklands forbrytelser friskt i minne og store menneskegrupper var på intern flukt i Europa. Tanken bak var å beskytte disse, og forhindre at noe slikt aldri kunne skje igjen. Samtidig ble konvensjonen forfattet i den kalde krigens kontekst. Flere av målsettingene inngikk i et stormaktsspill mellom USA og Sovjetunionen.

En av hovedstrategiene bak den amerikanske linjen var at denne politikken skulle fungere som del av en større oppdemningspolitikk mot sovjetisk makt. Flyktningkonvensjonens artikkel 13, der det heter at «enhver har rett til å forlate eget land i tilfelle man er forfulgt», var en av USAs måter å sørge for at flyktninger fra områdene i Øst-Europa ikke ble tvunget til å dra tilbake til sine hjemland, som da var under sovjetisk kontroll – men i stedet kunne fortsette sine liv i Vesten.

Flere av disse flyktningene leverte så kritiske bidrag til amerikansk teknologiutvikling i den kalde krigen mot Sovjet. Mest kjent er kanskje øst-tyskeren Wernher von Braun, som kom til USA i 1945, og senere ble kjent som månerakettens far. FN-konvensjonen for flyktninger, som vi følger i dag, er altså delvis basert på USAs politiske interesser fra 50-tallet. Og er ikke blitt revidert siden den tid, selv om den er forsøkt tilpasset deltakende stater.


Flyktingpolitikk anno 2019

I vår tid er det ikke lenger internflukt i vestlige land flyktningpolitikken omhandler, men likevel er det i Vesten at debatten om en utforming av asylpolitikk de siste fem årene har pågått. Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mange mennesker på flukt som det er i dag. Likevel finnes det minimalt med internasjonalt samarbeid mellom opprinnelsesland og mottakerland om å få til en felles politikk. Det er problematisk når FN-rammeverket vi lener oss på er skrevet for en annen tid.

Denne politikken passer ikke inn i dagens globaliserte politiske verden. Vi ser for eksempel at det er Pakistan, Iran, Etiopia, Kenya, Uganda og Tanzania som er landene som tar inn flest flyktninger. Og at disse statene ligger tett opp til opprinnelsesland som vi omtaler som ‘mislykkede’ stater slik som Sudan, Somalia, Jemen, Syria eller Chad. Det er fra slike stater at majoriteten av flyktninger og migranter kommer fra i dag.

Den nåværende flyktningkrisen er dessverre kommet for å bli, men det å konstruere en felles flyktning- og asylpolitikk hvor alle har rett på universelle rettigheter og på beskyttelse er en vanskelig, om ikke umulig oppgave – i en verden drevet av stater med svært ulike interesser.

Mye tyder på at viljen til å ta imot flyktninger i både USA og i Europa har stagnert, nå som flyktningproblematikken ikke lenger er et eurosentrisk fenomen og omfanget ser ut til å bli stadig større. Derfor er det nødvendig at vi vurderer hvorvidt FNs flyktningkonvensjon, med premissene fra 50-tallets geopolitiske bilde, fremdeles leverer svar på dagens flyktningkrise.


Myk makt

Lenge har Europa og USA vært fortalere for flyktningers rettigheter, spesielt gjennom å insistere på utbredelsen av demokrati og menneskerettigheter i de landene hvor flyktningene befinner seg. Dette igjen som en moralsk motpol til Sovjetunionen, som så seg nødt til å mure arbeiderne inne i sitt eget paradis. Denne formen for myk makt har bidratt til å skape et godt omdømme for Vesten, men dette kommer også til en stadig høyere pris.

Det å gjøre rom for hundretusener av flyktninger i USA og Europa har store økonomiske og kulturelle konsekvenser, og bidrar samtidig til å skape et svært anspent politisk klima både internt i og mellom landene. I EU varierer holdningene til flyktninger stort mellom øst og vest. Forskjellen er store i både politisk og økonomisk forstand. I Øst-Europa opplever man at at byrden ved å skulle gi asyl til andre lands borgere blir for stor for land som allerede slitermed å holde tritt med vesten.

Videre har en åpen flyktningpolitikk lenge vært en vestlig ‘idé’, som er ny og ukjent for de tidligere sovjetiske satellittstatene. Tanken er derfor ikke like populær i alle europeiske land.


Kostbar filantropi

Det som startet som en flyktningpolitikk tilrettelagt for flyktninger internt i Europa, utviklet seg på 60-tallet til å bli et ønske om innvandring av arbeidsmigranter. Det var i etterkrigstiden at Frankrike, Tyskland og Norge ba tyrkere, nord-afrikanere og pakistanere om å komme til deres land fordi det trengtes arbeidsinnvandring.

Denne innvandringen var nødvendig og ønsket bak invitasjonene var klare: Europa skulle bygges opp og hadde behov for arbeidskraften. Frem til 90-tallet og murens fall var det nesten bare denne type innvandring som fantes. Idag derimot, er det lite arbeidsinnvandring, og nesten bare asyl som er årsaken til migrasjon mot vestlige land, og som etterhvert også betyr familiegjenforening.

Dilemmaet er åpenbart. Flyktningene som vil til Vesten er mange, og de fleste kommer fra land som gjennomgår store kriser, og som ikke vil bli fungerende stater politisk eller økonomisk i nærmeste fremtid. De som kommer har derfor som regel lav utdannelse, og behøver omfattende økonomisk bistand og omskolering ved ankomst. Dette er den diametralt motsatte situasjon av den som eksisterte ved FNs flyktningkonvensjon sin tilblivelse, der det var snakk om forholdsvis få migranter, men ofte med høy kompetanse og stor evne til å tilpasse seg mottakerlandets økonomi.  

Dersom FNs flyktningkonvensjon forblir slik den var på 50-tallet, mens innvandringen har endret seg så radikalt, hvor lenge vil dagens flyktningpolitikk være holdbar? Uten et et konkret strategisk behov for en velkommen-politikk, hvorfor skal vestlige land fortsette med dette?


FN sitt Global Compact on Migration var et ambisiøst forsøk på å sette en standard for alle land. Dette fungerte dårlig da flere vestlige land valgte å ikke delta. Internasjonale traktater er som Julenissen – de eksisterer kun så lenge man har tro på dem, og akkurat nå sliter Europa med å finne rasjonalet for å føre 50-tallets politikk.

0 views

©2018 by Matlarysophie. Proudly created with Wix.com